Du er født i en sandkasse med en uendelighet av muligheter. Det som former livet ditt, er derfor ikke først og fremst hva du kan, men hva du verdsetter og dernest vil. Dine verdier og deres innbyrdes forhold fungerer som kompasset som i stor grad determinerer hva du gjør.

Mange ønsker for eksempel en sunn kropp, men velger likevel vaner som gjør kroppen svak. Det skyldes ikke mangel på muligheter, men fravær av klare verdier, feil rekkefølge mellom dem og/eller menneskets iboende indre konflikt.

Dette reiser et grunnleggende spørsmål:

Hva orienterer valgene vi tar, og hvilke mål er objektivt gode?

For min egen del har valgene mine tatt en retning som i vår tid kan virke utradisjonelt, men som i et større historisk perspektiv er dypt arketypisk og nærmest urmenneskelig.

Jeg vil bygge et dynasti under Gud — et livsverk som strekker seg utover min egen levetid, forankret i både himmel og jord.

Et slikt mål må springe ut fra et verdihierarki. Og det hierarkiet må begynne med det evige. Det som er sant, godt og vakkert.

Et evig og metafysisk fastpunkt

For meg er det ikke mulig å ha et verdihierarki som starter på en annen måte. Øverst må det være et sett åndelige verdier. Et metafysisk moralsk kompass og et anker. Jeg trenger et fast punkt å orientere livet etter, noe evig og uforanderlig. Dette er Gud.

Men hva eller hvem er Gud?

I gamletestamentet blir Gud presentert via et korpus av narrativ.

  • I første Mosebok er han skaperen av alle ting.
  • Litt senere i samme bok, åpenbarer han seg for Abraham og kaller ham ut av sin trygge tilværelse i sin fars telt. Gud er altså også ånden som kaller oss ut på eventyr. Ikke for spenningens egen skyld, men for mening, og forming av våre liv.
  • I andre Mosebok presenterer han seg som selve væren «Jeg er» eller «Jahve». Essensen av det å være til. Han gir så Moses i oppdrag å frigjøre Israelsfolket fra slaveriet. At dette skjer samtidig som Gud presenterer seg som «essensen av det å være til», sier alt du trenger å vite om Gud sitt ønske for oss mennesker. Vi skal være frie til å tilbe Ham!
  • Gud er lovgiveren – ikke til arbitrære lover, men naturlige lover. Etter frigjøringen blir de moralske lovene åpenbart for Moses. En lov som man lett kan hevde eksisterte før åpenbaringen også, for de ti bud er universelle. Et godt liv trenger en klar avgrensning til ondskap, ellers vil det åpenbart ikke være godt. Disse lovene var skrevet inn før selve skapelsen – de er metafysisk evige.

I det nye testamentet entrer Jesus scenen

Jesus sa han var veien sannheten og livet. Dette høres veldig ut som «Jeg er» og «essensen av det å være til». De tidlig troende kalte seg selv «de som er på veien», direkte utledet av Jesus i sitatet over. Å imitere Jesus, å bli mest mulig lik Ham, har vært og er det høyeste idealet blant alle troende.

Dette forklarer også hvorfor kristne ofte bærer tunge byrder. Jesus bar korset, og han har kalt oss til å bære vårt eget kors, men ikke alene. Han inviterer oss til et hellig samfunn med seg. Vi kan komme til Han og finne hvile. Vi kan leve i fellesskap med Han.

Etter Jesu død, oppstandelse og opprykkelse kommer så «Talsmannen» eller «den hellige ånd». Det er Han som orienterer de kristne. Han bor i oss og arbeider i oss. Han opplyser oss og kaller på oss.

I Galaterne kan vi lese om åndens frukter som; kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet og avholdenhet.

Denne listen er på ingen måte uttømmende heller. «Herren er min styrke, jeg mangler ingenting» er et annet bibelsitat. Generelt konstituerer treenigheten, Gud, Jesus og Den Hellige Ånd alle de klassiske dydene, inkludert modighet, kjærlighet, rettferdighet osv. Dydene er ikke abstrakte idealer – de er egenskaper ved Gud selv. Altså selve essensen av det å være til.

Dette er mitt anker. Mitt høyeste ideal og mitt verdihierarkis fundamentale utgangspunkt. Gud står øverst! Og Gud er sannhet.

Skapelse, forvaltning og fellesskap

Vi er skapt i Guds bilde, og Gud er Skaperen. Han ønsker fellesskap med oss, og treenigheten er og et fellesskap i seg selv! Derfor ligger det dypt i oss å ville skape og forvalte i ulike fellesskap.

Familien – den fremste formen for skapelse

Som far har jeg fått være med på den mest grunnleggende formen for skapelse: mine egne barn. Å oppdra dem, kultivere dem, lære dem å håndtere livets oppgaver — alt fra å bytte dekk til å lage mat, fra sinnemestring til tilgivelse. Alt dette er anti-entropi i praksis. Det er å bidra til at små mennesker vokser i orden, styrke og visdom. Det er den høyeste forvaltertjenesten jeg har.

Materielle goder – skapelse som uttrykk for kjærlighet

Samtidig lever kjærlighet seg ut i det konkrete. Når jeg bygger et hjem, skaper inntektsstrømmer, vedlikeholder eiendom eller løser praktiske problemer, er det ikke en materiell besettelse. Det er kjærlighet! Det er viljen til å sørge for trygghet, vekst, skjønnhet og muligheter for dem jeg elsker.

Å vedlikeholde en vei, en bolig, en bedrift eller et prosjekt er anti-entropi. Vi motarbeider forfallet og fremmer orden. Å skape noe nytt — en vei, et hjem, et produkt, en inntektskilde — er og forankret i Guds bilde. Det er å forlenge Hans skaperverk inn i verden.

Fellesskap

De lykkeligste blant oss har tilgang på flere relasjonelle fellesskap av ulik dybde og betydning. For de fleste så står familien sentralt. Kone og barn, men også foreldre, søsken, onkler og tanter, fettere og kusiner. Man har også gjerne venner, kolleger, kirke, nabofellesskap osv.

Heisen går også opp til Gud, for man kan ha fellesskap med Ham via kirke, ritualer, bibel og bønn.

Dette relasjonelle nivået kobler seg også innpå skapelse og forvaltning. Vi har ulike arbeidsfellesskap, kolleger, filantropiske forsamlinger osv.

Alt vi skaper og forvalter oppleves best i felleskap med andre. Vi er ikke skapt for å være alene og det er i gode fellesskap vi blomstrer som individer og familier.

Verdihierarki eller et flytdiagram?

Strengt tatt har jeg ikke tegnet opp et hierarki med harde avgrensninger, men et levende flytdiagram. Gud kan ikke plasseres som ett element i et system — Han er selve kilden, opphavet og grunnlaget for alle verdier, all væren og all virkelighet.

Skapelse, forvaltning og fellesskap er ikke atskilte bokser, men gjensidig gjennomtrengende uttrykk for Guds bilde i oss. Vi skaper best i fellesskap. Vi forvalter best når vi gjør det i kjærlighet, og de mest fruktbare fellesskapene involverer alltid former for skapelse og forvaltning. Familien lever og blomstrer nettopp gjennom denne dynamikken — hvor romanse, intimitet, arbeid, ansvar og kjærlighet virker sammen i ett.

Pilene peker alle veier mellom disse tre kategoriene; Gud, skapelse og fellesskap. De er ikke lineære trinn, men en sammenvevd helhet med Gud som opprinnelsen, energien og retningen for alt.

De trivielle verdiene

Jeg har nå redegjort for det overliggende verdisystemet. Ingenting her avviker fra et arketypisk kristent perspektiv. I tillegg så besitter jeg en del mer trivielle verdier. Jeg ramser disse raskt opp nedenfor uten særlig utbrodering.

En sunn kropp (helse)

Jeg forsøker å trene godt, spise godt, sove godt og hvile godt. Det har i praksis variert hvor flink jeg har vært, men jeg har foreløpig klart å holde meg normalvektig, forholdsvis sterk og med en VO2max blant topp 15 % på min alder.

Kunnskap, intelligens og visdom

Jeg betrakter kunnskap og intelligens som attraktivt, men på ingen måte over visdom. Dette har blitt viktigere for meg med årene. Visdom er praktisk gjennomføringsevne av internalisert kunnskap, erfaring og dyd. Sånn sett er kunnskap hjelpsomt, intelligens også, men ikke avgjørende. Jeg ville heller vært en vis tømmerhogger enn en dårete akademiker!

Musikk og hobbyer

Jeg har generelt erstattet de fleste hobbyene mine fra ungdommen med skapelse og forvaltning. Jeg pleide å spille gitar, noe jeg i liten grad gjør nå, men musikk bringer meg fortsatt mye verdi. Jeg er en aktiv lytter, og sitter gjerne sammen med min eldste sønn og lytter til ulike musikksjangre.

Felles måltider

Jeg er ingen god kokk, men jeg elsker å spise – særlig middag. Kona briljerer heldigvis langt bedre på kjøkkenet, noe som bringer familien dens største hverdagsglede. Felles måltider med både prat og hygge, er en sentral del av vår familiekultur.

Om å treffe målet

Selv om jeg har en god struktur for mine verdier, betyr ikke det at jeg lever plettfritt. Så er ikke tilfelle! Jeg er et menneske og trenger syndenes forlatelse like mye som alle andre.

Synd er som jeg har nevnt i tidligere innlegg, å bomme på målet. Jeg har satt et stort mål, og jeg bærer et stort ansvar. Det øker sannsynligheten for at jeg bommer på målet, men det er greit! Jeg vil bli en bedre person av dette, for jeg tar mange skudd. De som tar få skudd med enkle mål, blir på ingen måte like gode som de som tar mange skudd på mer vriene målskiver. Det er her forming av individet kommer inn, og jeg tror dette i stor grad er meningen med livet. Derfor skal du ikke sky ansvar eller volatilitet, men ta på deg oppgaver som lar deg vokse i tro, styrke og utholdenhet.