Vi har i vår religion, litteratur og kultur ofte tilskrevet vår personlighet en dualisme. I tegnefilmer dukker det tidvis opp små engler og demoner på hver av karakterenes skuldre. Disse forsøker å påvirke Donald Duck og Tom og Jerry til å handle på en måte som i neste instans bringer ytterligere godhet eller ondskap til verden. Minnene om Tom og Jerry returnerte til meg da jeg nylig filosoferte over min egen kognitive dualisme.

Det er nemlig en distinksjon mellom hva jeg kognitivt forestiller meg som optimal adferd, og den adferd jeg praktiserer. Jeg spiste blant annet nettopp en neve potetgull, selv om kroppen min hverken lider av salt eller fettmangel. Jeg feiler dessuten ofte i å allokere tiden mot de mål og verdier som samsvarer med mine ambisjoner. Det skal jeg komme tilbake til mye senere i serien om individet. Først vil jeg redegjøre for min forestilling av den kognitive dualismen og prinsippet om utilitaristisk tro.

En dualistisk forestilling

Jeg forestiller meg at Kognus – den kognitive meg, er passasjer i Fysius – den fysiske kroppen styrt av det følende dyret meg. Det er Kognus som skriver dette. Det er Kognus som utfører tenkende arbeid på jobb, studerte på høyskolen, investerer og legger planer for fremtiden. Fysius er en langt mindre reflektert type, men ikke se ned på han av den grunn! Fysius vil neppe imponere akademikere, men det er han som kan løpe å ta imot en ball i parabolsk bane uten å beregne det tilhørende annengradspolynomet. Den praktiske kalkulasjonen foretatt av Fysius står ikke tilbake for Kognus sin teoretiske – og når du tenker over det, er det intet annet enn imponerende. Fysius foretar dessuten en lang rekke oppgaver som er helt nødvendige for selve livet. Alt fra å regulere hjerterytmen til det emosjonelle og empatiske. Fysius er langt mer enn den feilaktige djevelen på skulderen til Donald, men han kan være det også.

Fysius handler ofte instinktivt, intuitivt eller automatisk, mens Kognus krever mobilisering av viljestyrke og masse kalorier, av den grunn overlates ofte rutineoppgaver til Fysius. Hvis det er noe du kan svært godt, som f.eks. hva 2+2 er, så utføres oppgaven av Fysius. Mottar du derimot oppgaven 37*46, vil ikke Fysius være i stand til å løse den. For å løse slike oppgaver må viljestyrken kalle på Kognus. Han vil da søke i hukommelsen etter egnet regnestrategi for dernest å foreta en ressurskrevende kalkulasjon. Forsøk gjerne å regne ut denne oppgaven og legg merke til hvor «slitsomt» det er, hvor mye viljestyrke som konsumeres i prosessen og hvordan Fysius syntes du er skikkelig dust som kaster bort viljestyrke og kalorier på noe så meningsløst. Det er vel uansett forventet at artikkelforfatteren vil avsløre svaret noe lengre ned i avsnittet? Selv om det er krevende å regne ut dette er det ingen tvil om at Kognus er rett mann for jobben. Fysius har rett og slett ingen sjanse!

Fysius har tatt lærdom av historien, det er i alle fall teorien til evolusjonspsykologene. Han har arvet egenskapene til tidligere Fysiuser – altså de av dem som levde lenge nok til å forplante seg. En av disse lærdommene er blant annet, hvis noen brått begynner å løpe – løp du også! Løp, for livet avhenger av det! De som den gangen stoppet opp for å reflektere over massens plutselige angst befant seg brått i kjeven på et eller annet sultent rovdyr, eventuelt ble de spiddet av nabostammens spyd. I dagens samfunn er både rovdyr og spyd lite forekommende, dog har vi tusenvis av aksjer og fond. Hvis du som investor blir satt i en fryktsituasjon vil du kjenne en sterk tilbøyelighet til å selge. Da er det gjerne for sent, for frykten vil da allerede være priset inn i aksjen. Intuisjonen representert ved Fysius er dermed ofte kontraproduktiv adferd i en hel del moderne settinger. Slike tilbøyeligheter initiert av Fysius er altså grunnet i tanker som ikke er bevisste hos oss selv. Men hvem er vi egentlig? Er ikke Fysius oss selv?

Utilitaristisk tro

Som utallige mennesker før meg har jeg også tenkt mye på hva og hvem jeg selv egentlig er. Jeg velger å tro at jeg selv består av tre komponenter; Fysius, Kognus og Viljen. Hvorfor tror jeg det? I motsetning til mange andre tenker jeg at sannheten om meg selv kanskje ikke er det viktigste. Jeg tror at effekten tanken om meg selv har på meg selv betyr mer enn sannheten om meg selv. Jeg tviler på at sannheten om meg selv noen gang vil være tilgjengelig for meg, derfor velger jeg å tro på en sannhet som er positiv og forenlig med mitt øvrige verdensbilde. Det nytter jo ikke å tro på noe en ikke tror noe på, eller noe som ikke er forenelig med fakta. Dermed er nøkkelen å finne noe plausibelt å tro på som samtidig bringer en selv positivitet og handling. Dette konseptet kaller jeg utilitaristisk tro og må ikke forveksles med selvbedrag.

Mange velger å tro at vi er determinerte. At fremtiden er forutbestemt eller uunngåelig. Andre tror at vi er vår egen lykkes smed. Jeg tilhører den tredje og trolig største gruppen, nettopp den som tror på en kombinasjon av de øvrige to. De færreste ønsker å akseptere at de ikke har kontroll over seg selv, samtidig anerkjenner de fleste av dem at de ikke har full kontroll. Man snakker ofte om arv og miljø, noe som raskt tvinger en til å neglisjere valget. Jeg tror sterkt på valget og tror like sterkt at de som ikke tror på det, ei heller besitter det! Troen på valget er altså nødvendig for at valget skal eksistere.

Det er blitt litt moderne å tenke at vi mennesker er determinert. Det antydes ofte i både hjerne og adferds litteratur at vi i liten grad kan påvirke egen situasjon. At vi er uten fri vilje som følge av determinerte kjemiske reaksjonsmønstre i hjernen gitt ytre stimuli av ulik sort. Litt som David Humes biljard spill. Hvis man kjenner alle biljardkulenes plassering og vekt samt den hvite kulens fart og retning, vil kommende utfall være determinert. Biljardkulene kan ikke velge å reagere på stimuli på en annen måte enn fysikkens regler predikerer. Enkelte «rasjonelle» vitenskapsfolk har dermed rasjonalisert bort den frie viljen, noe jeg tror er en livsfarlig tro. En tro som i praksis er en falitt mot nasjonenes rettsprinsipper, individenes moral og hele vår persepsjon av virkeligheten.

Det hørtes kanskje litt voldsomt ut? Jeg tror ikke det er en overdrivelse i det hele tatt! Kan du tenke deg en rettferdig domstol som systematisk dømmer individer til fengsel for handlinger de ikke er skyld i? For er vi alle determinerte blir det absurd å dømme individer i domstolene eller å snakke om enkeltindividers prestasjoner, moral eller innsats. Hvilken rolle vil loven spille dersom vår evne til å følge den er determinert fra starten av? Vil man da kunne hevde Hitler, Stalin eller Mao besatt uheldige moralske verdier? Deres handlinger var jo determinert av deres arvemateriale, miljø og situasjon.

Jeg ser ikke for meg at mange av dere som leser dette tror på determinisme i eksplisitt forstand, men implisitt tror jeg den kan luske litt i periferien av deres tanker. I småpratens univers bekreftes ofte troen på den implisitt. «Planen var å trene etter jobb, men så endte jeg opp med å se på Netflix over en pils, haha!» Jeg er usikker på hva slik småprat egentlig betyr, men effekten av den vil på sikt for både kilde og mottaker føre til redusert tro på en sterk Vilje. Vi har alle tatt både en og to pils over en god film, men hvorfor ønsker vi å presentere oss selv som individer med svak Vilje? Hva er galt med å gi Viljen en etterlengtet seier og ta pils og Netflix etter trening?

Så spør du deg kanskje, hva er poenget med alt dette halvfilosofiske vrøvlet? Mitt poeng er at Vilje er alt vi virkelig har kontroll over. Det er nok av dem som dytter oss rundt i et forsøk på å påvirke, manipulere og kommandere oss til bestemte handlinger. Disse personene, det miljøet eller den omstendigheten blir da første beveger for våre handlinger, men alt kan vurderes av en sterk Vilje. En sterk Vilje kan altså kultiveres til å bli en første beveger, en årsak i seg selv. Du har kontroll, om du velger det.

Troen på at Viljen er selve selvet avhenger av at man definerer selvet på en bestemt måte. Påstanden vil neppe noensinne bevises, eller motbevises. Verdien er ikke at overnevnte filosofering er en sann viten, men at det er en utilitaristisk viten som bringer kultivering dersom mottakeren velger å tro på den. Jeg tror man kan velge å være nyttig, meningsfull og dydig, men nødvendigvis begrenset av situasjonen en befinner seg i. Det er ikke alltid man har kontroll over situasjonen, men det betyr ikke at man ikke har et valg!

One Reply to “Individet I – Kognitiv dualisme og utilitaristisk tro”

Comments are closed.