Ulike individer har ulik tidspreferanse. Noen ønsker å ofre nåtiden for fremtiden, mens andre er langt mer hedonistiske. De ønsker å konsumere nå fremfor å ofre umiddelbar tilfredsstillelse for fremtidig suksess eller nytelse. Vi alle befinner oss innenfor et område på tidspreferanseskalaen der ekstrem hedonisme i klassisk forstand har blitt betraktet som umoralsk og dyrisk. Jeg vil i denne artikkelen dvele ved det moderne individets tidspreferanse og de samfunnsmessige konsekvensene av den.
Jeg har lest at vi mennesker i vår tidlige jeger- sankertilværelse etablerte ulike alter for tilbedelse. Disse tilbedelsessenterne ble dernest et naturlig sted for bytte av varer ettersom flere stammer over tid anerkjente disse altrene som hellige. Disse altrene er kanskje sivilisasjonens vugge ettersom de etter hvert utviklet seg til bysenter.
Tilbedelsen som fant sted, førte til en form for utvidet tidspreferanse. Ved å ofre til gudene i nåtid, forventet de en gevinst i fremtiden. En slags rente! Hvorfor det, og hva vil det si at de ofret til gudene?
Overordnet vil enhver handling der du avstår fra umiddelbar nytelse gjøre deg mer bevisst at nåtidige deg og fremtidige deg er forbundet MINST inntil døden skiller dere. Personlig har jeg forsøkt blant annet periodisk fasting. Man kan debattere helseeffekten, men det er ikke mitt poeng her i dag. Mitt poeng er at den frivillige og svært bevisste ofringen av et eller flere måltid øker tilstedeværelsen. Vi kjenner den dyriske sulten, men velger å fortrenge den. Troen på at fasting, enten den springer fra religiøs tro eller helsemessig overbevisning, bringer noe godt, er troen på at vi kan endre fremtiden. Vi kan kjøpslå med den, vi tar kontroll, og det til tross for opplevelsen av ubehag og instinktiv sult. Vi fortrenger hedonismen og praktiserer opplysningen til det opplyste menneske fremfor å gi etter for de ellers kroniske dyriske tilbøyelighetene.
Mitt poeng i de foregående avsnittene er at frivillig offer styrker individet, og at det kanskje ikke er så viktig om du er en steinalder-person i Mesopotamia eller et mobil-avhengig internett-troll. Avholdenhet styrker individet! Jeg hevdet blant annet i «Individet III» at valget er hva som gjør oss til ekte individer. Danser du etter nåtidens gestikulasjon, er du intet mer enn en marionett. Pinocchio forsøkte som kjent å bli en virkelig gutt, og om det er deg, så anbefaler jeg deg å følge i hans fotspor. Alternativet er at DU ikke finnes, for da vil DU kun være et ekko av kollektivets støy. Ikke noe unikt og ekte, kun et fragmentert ekko av samtidens forvirring. Et klokt individ tar selvsagt samtiden til etterretning, og oppdaterer sitt syn og kunnskap når ny fakta presenteres. Dog ikke på bekostning av virkeligheten. Er keiseren naken vil et sannferdig individ avsløre det for den villedede massen!
Hedonisme er som antydet nytelse nå og til helvete med i morgen. Når man ser tilstanden til individet som institusjon, så er det åpenbart at den feiler minst like sterkt som de statlige. Jeg tror, og jeg må understreke tror, at det skyldes manglende tilbedelse og manglende offer. Ved å knele for sannheten, fremtiden, styrken, nåden og rettferdigheten, så tar man noe av kontrollen tilbake. Man blir litt mindre dyr, og litt mer menneske. Litt mindre marionett, litt mer en virkelig person. Over tid, så blir det som med rentes rente. Til å begynne med er betydningen kanskje ikke så lett å skjelne, men over sesonger og år vil transformasjonen manifestere seg som distinksjonen slaveri og frihet.
Individet og staten
Jeg har hatt en mental modell i flere år der jeg har sett for meg to fundamentale institusjoner. Individet og staten. Individet som institusjon tror jeg er avhengig av kunnskap, dyd, offer, mental og fysisk styrketrening osv. Alt dette for å samle individets persepsjon til erfaring og visdom. Dersom prosessen over feiler, tror jeg kognitiv dissonans, nihilisme, ekstremisme og sosialisme kan bli utfallet.
Staten er for de fleste en ønsket institusjon for sivilisering, samarbeid og beskyttelse av individet, meg inkludert! Jeg mener staten er til for individet, absolutt ikke motsatt! Jeg mener også at statens rolle aldri bør ta ansvar for individets plikter, men bør bidra til å kultivere individet i dets plikter. I det mener jeg utdanning og kulturell konservering, eksempelvis museer og biblioteker. Videre tror jeg staten som institusjon er best egnet til å ivareta en del kollektive goder som vanskelig lar seg finansiere og gjennomføre i privat sektor.
Jeg tror staten blir totalitær når den går utover det å kultivere individet. Indoktrinering og ansvarsfrarøvelse er eksempler på det, og jeg tror det siste er hedonismens fortjeneste og verdens største problem. Nytelse nå, og til helvete med i morgen – på langsikt – fører til desivilisering. Når individet ikke trenger å ofre, for det er nok mat, nok ligg (Tinder), nok penger (fiat på MMT-syre) og nok anerkjennelse (likes på sosiale medier). Da blir både offer og moral mindre og mindre viktig. Dog betaler individet i dyre dommer i form av meningsløshet, fedme, samt fysisk og psykisk lidelse. Hedonisme er som kjent hverken kompatibelt med et rikt indre sjels-liv eller en sunn kropp!
Staten ekspanderer altså sin styrke relativt til individet ved at den selger hedonismen til individet nå, for ansvaret og fortjenesten av den i fremtiden. En virkelig faustisk handel! Individet trenger knapt å tenke på noe som helst, og blir nærmest belønnet for kortsiktighet. Bruker du opp lønna di, da blir det neppe formueskatt på deg. Dersom du investerer klokt og tar ansvar for deg og din families fremtid, da skal du sannelig betale! Dess flinkere du er, dess mer skal du loppes. Opp er ned og ned er opp!
Hedonisme og ansvarsfraskrivelse på individuelt nivå har gitt oss en stadig sterkere stat som finansierer dette med stadig sterkere beskatning av individet. I andre land enn oljerike Norge har samme prosess ført til en eskalerende statsgjeld, og trolig statskollaps hvis man ser litt inn i krystallkula. Selv USA har nå en statsgjeld på 121 % av BNP, ned fra 134,8 % i april 2020. Fallet de siste 2,5 årene skyldes inflasjon, og er slett ikke tilfeldig. Lidelsen inflasjonen påfører individet er orkestrert – selvfølgelig, men ingen vil noensinne innrømme det! Staten trenger inflasjonen for å redusere gjelda.
Fremfor å knele for Gud med sannhet, rettferdighet, styrke, trofasthet, selvkontroll og fred, kneler vi for staten med fiat, krig, identitetspolitikk, hedonisme, pandemifrykt og skatt.
Finansiell uavhengighet?
Da jeg startet denne bloggen skrev jeg at mitt mål var finansiell uavhengighet. Siden har mye skjedd, og jeg har i løpet av reisen endret både oppfatning og mening innenfor en hel rekke domener. Troen på staten som en entydig positiv aktør har blant annet fått seg en støkk. Disse spørsmålene har jeg kvernet på i det siste:
Hvorfor er det greit at staten har et fond på 11 998 159 462 425 kroner, mens jeg som individ kun får lov å besitte en netto formue på 1 700 000 kroner før staten mener jeg har for mye?
Hvis staten kan kreve meg for min eiendom, er den da min? Er det privat eiendomsrett i Norge?
Hvorfor er det bra at staten tar ansvar for fremtiden, mens jeg skal straffes for det?
Hvorfor blir jeg tvunget til å betale for en rekke tjenester jeg ikke vil ha, og hvorfor er prisen ulik fra individ til individ?
Jeg er utmerket klar over at overnevnte tanker er fremmede – og kanskje også skremmende for mange. Alt jeg ønsker er et friere samfunn med privat eiendomsrett, nøktern beskatning og privat ansvar. Jeg tror likevel ikke dette er politisk løsbart. I en pressemelding fra NAV 4.november i 2022, ble det presisert at andelen Nordmenn i alderen 18 – 67 år på uføretrygd er 10,4 %. Mange mottar i tillegg ytelser fra NAV av andre årsaker. Ifølge «Statistikk for året 2021», mottok 54 % av den norske befolkningen minst en ytelse fra NAV! Dette er i min verden skrekkelige tall, og de sier ikke rent lite om tilstanden til individene i Norge! Enten det er juks, overdrivelse, latskap eller sykdom. Slike tall bør man ikke se hos en sunn befolkning, og konklusjonen bør derfor være at befolkningen slett ikke er sunn!
Når så mange individer har gjort seg avhengige av staten så ser man sannelig kostnaden av kortsiktighet. Hadde hvert enkelt individ ofret ved alteret, spart mot finansiell uavhengighet og tatt ansvar for egen helse ved trening og sunt kosthold, samt praktisert takknemlighet fremfor misunnelse, da tror jeg vi ville hatt et helt annet land. Et land med riktige penger (les ikke-fiat), riktige mål (les frihet, uavhengighet og ikke-hedonisme) samt langsiktighet og familiære dynastier fremfor stater som undertrykker både individ og familie.
Jeg tror dagens problemer skyldes individet, slett ikke staten. Jeg tror statens oppblåsthet og korrupsjon er symptomet, men at individets manglende evne til å knele er den underliggende årsaken. Vi får de lederne vi fortjener! Til orientering forventer jeg ikke at noen er enige med meg i dette. Jeg er utmerket klar over at disse tankene er langt utenfor skopet til de fleste. Om du skulle finne mening i hva jeg skriver, helt eller delvis, legg gjerne igjen en liten kommentar, og takk for at du leste.
Ja, bravo Kaifus!
“Alt jeg ønsker er et friere samfunn med privat eiendomsrett, nøktern beskatning og privat ansvar.” 👏 Ja, støttes helt og holdent.
La meg tilføye:
Kutt utgiftene.
Kutt skattene.
Øk friheten.
La oss være alene.
Noen ganger er løsningene på de mest komplekse problemene ganske enkle.
Takk Fleming Dahl!
Enkelt i teorien, men problemet er vel at individene ikke vil gå med på det. De vil stemme på de som selger infantiliseringen av individet. “Jeg skal passe på deg, jeg skal beskytte deg, det er de suksessrikes skyld”.
Tror individet må bli bedre først.
Fantastisk bra skrevet, Kaifus. Du beskriver min største frykt på en meget konsis og presis måte. Den økte polariseringen i samfunnet har gitt stor plass for identitetspolitikk å vokse seg sterk igjen. Vi er mer opptatt av oss mot dem, og kategorisere individer. Man har i stor grad blitt informasjonstakere og det meste man kan forvente av folk er å gjengi meninger til grupperinger de identifiserer seg med, fremfor hva de som individ står for. Det har blitt viktigere å ta til seg de «riktige meningene», enn å bruke konstruktiv fornuft og refleksjon til å komme frem til hva man som individ står for. Det har resultert i en konformitet i samfunnet, som er ekstremt egnet å bli kontrollert av staten. Ingenting er bedre for staten enn en tankeløs, konform gruppe, som heller vil bli vugget i seng enn å akseptere at verden er kaotisk. Sosiale konstruksjoner er skapt for å skape noe orden i en ellers kaotisk verden, men om vi tror verden er stabil og tilpasset oss har vi misforstått verden. Lever vi kun i den kaotiske verden blir vi dyriske på linje med et vilt dyr, men om vi lever utelukkende i den konstruerte verden mister vi kontakt med det biologiske instinktene og vår iboende identitet/verdi.
Sosiale medier og teknologi forsterker problemene ved konformitet. Vi søker aksept i vår «gruppering» daglig. Vi er sårbare for stadig mer overvåkning, de argumenterer for at det for vår «trygghet». Verden har aldri vært uten farligheter, men frarøvelse av selvbestemmelse og autonomi er mye farligere i mine øyne og varsellampene i samfunnet burde lyse rødt for lengst. Mange er redd for å ta ansvar over egne liv, og velger dermed å avstå fra valg som kan ta dem ut av «den trygge veien» staten vil at man skal ta. Men det å forbli der er også et valg, men jeg er redd det ikke bare er individene som må bære konsekvensene men alle i samfunnet når vi tilslutt har gått for langt. Av disse årsakene, nekter jeg å svare på hva jeg har stemt, eller kategorisere meg som noe over noe annet. Jeg ønsker at hver problemstilling kan møtes og diskuteres uten at noen pålegger meg meninger eller at jeg føler at jeg må snakke på vegne av andre.
Takk for er flott innlegg som belyser et ekstremt viktig tema som i alt for stor grad børstes under teppet i samfunnet.
Selv takk Anders, for et meget velformulert bidrag til artikkelen over. Jeg deler åpenbart din frykt for både identitetspolitikk, predatoriske kollektivister, Orwellsk overvåkning og Huxley’s “lulling”. Jeg tror dog det er håp, men det krever en oppvåkning av individet. Historisk har slikt inntruffet når kollektivistene har gått altfor langt og lidelsen har blitt alfor stor. Håper vi denne gangen kan lære av historien, og unngå den omveien.
👏👏👏
Som vanlig godt formulert!
Det er bra noen tør å si det.
Norge er ødelagt innen 2050 slik dagens politikere reder grunnen. Ingen med evne og vilje til å skape noe vil fortsette å risikere kapitalen her.
Så mer om mer blir statlig, og for sent vil de forstå at det var alle private bedriftene som betalte skatten som finansierte det offentlige gildet.
Tusen takk Pål!
Jeg mener det er gått så langt nå at taushet er utelukket. Vi som tror på en bedre fremtid enn den disse folkene leder oss mot må si ifra. Som nevnt i artikkelen, tror jeg vi må se en kulturendring før det blir bedre. Ekstrapolerer man dette frem mot 2050 som du skriver, ja da tør jeg ikke tenke på hva slags samfunn vi har.
Fantastisk som alltid. En nytelse å lese og ikke minst beroligende at man ikke er alene om denne type tanker.